Litt om historien til Fåberg 

Fåberg er en flere tusen år gammel region i nordenden av Mjøsa, som Lillehammer i sin tid sprang ut av. Kjerne-Fåberg består i dag av Fåberg tettsted, Jørstadmoen, Rudsbygd, Flåkåli, Hove, Hunderfossen, Fåberg Vestfjell og Fåberg Østfjell. 

 

Mer om historien til Fåberg

Fåberg er en flere tusen år gammel bosetning. Helleristningene i Drotten vitner om dette, og tufter etter middelalderen kan ses mange plasser i det gamle Fåberg. Navnet Fåberg kommer av Fagaberg, som var navnet på det som idag er Fåberg Prestegård. Den ga sitt navn til det som ble Fagaberg Sokn, senere Fåberg. Når formannskaplovene av 1837 kom ble det store Fåberg Sokn til Fåberg Kommune. På starten av 1800-tallet vokste det frem et handelssentrum rundt gården Hammer i Fåberg, noe som førte til at kjøptstaden Lillehammer ble opprettet på jomfruelig grunn i Fåberg i 1827. I 1838 ble Lillehammer skilt ut som en egen bykommune. I over 100 år levde Fåberg og Lillehammer kommuner side om side, men siden all vekst i byen etterhvert skjedde på Fåbergs grunn vokste tanken om en sammenslåing frem. I 1963 var det avgjort at kommunene skulle slå seg sammen, men så kom navnespørsmålet på bordet. En rådgivende folkeavstemning gikk inn for Fåberg, og det nye felles kommunestyre gikk også for Fåberg som navn på den nye storkommunen, selvfølgelig med Lillehammer som navn på selve byen. Dette ble senere overkjørt av Kommunaldepartementet, som mente Lillehammer var bedre kjent og sto seg bedre internasjonalt. Fåberg var i 1960-årene den mest folkerike kommunen i dagens Innlandet fylke, den var en viktig skog og landbrukskommune, samt en viktig skatteyter til Oppland fylke. 

Mest om historien til Fåberg 

Helleristninger ved Drotten litt nord for Fåberg tettsted på vestsiden av Gudbransdalslågen stammer fra steinalderen og viser at det har vært mennesker i området i flere tusen år. Helleristningene stammer fra den gamle veidekulturen hvor mennesker hovedsakelig drev med jakt og fiske, og kan tyde på at det ble drevet jakt på elg ved å jage disse utfor de bratte fjellveggene ned mot Lågen. Fra årene som følger er det ikke funnet mye materiale å bygge kunnskap på, men det er funnet en del redskaper som kan dateres tilbake til denne tidsalderen.

Funn viser at det har vært faste bosetninger siden jernalderen og det er funnet hustufter fra vikingtiden over store deler av Fåberg. Både på vest og østsiden av Lågen og Mjøsa er det få garder som slutter på –rud, som betyr nyrydning. Dette tyder på at det meste her allerede var utbygd når den store nybyggerperioden og befolkningsøkningen fra 1000-tallet tok til. De fleste av disse nye gardene som slutter på –rud eller har navn etter nybyggerene ligger derfor lengre opp i lia, der det gjerne var brattere og dårligere vekstvilkår. Det ble også i denne tiden bygd mange nye garder i dalen langs Gausa, derav navnet Rudsbygd. Mye ble også bygd i Saksumsdalen og Roterudbygden.

Etter hvert som befolkningen økte vokste det frem et behov for å organisere samfunnet. Når de første norske rettsreglene kom ble de typisk gitt til små områder, som førte til at det ble såkalte småheredder sentrert rundt visse garder i et område. Det var i alt tre småheredder som ble kalt Vingrum, sør i Fåberg, Åll, litt nord for dagens Lillehammer by, og Fagaberg for gardene nord i Fåberg. Disse stedene var også typiske samlingssted fra før av. De tre småbygdene fikk etter hvert kirke, og de hadde egne tingsted. I skrifter fra 13- og 1400-tallet omtales alle disse småbygdene som en del av det større Fagaberg sokn, som senere ble til det navnet vi kjenner idag, Fåberg.

Navnet Fagaberg var navnet på garden som idag er Fåberg prestegård. Den ga sitt navn til et sokn, senere til en hel bygd. Hovedkirken i det gamle soknet ligger like ved prestegarden, Fåberg kirke.

Når de nye formannskapslovene av 1837 kom ble grensene til det gamle Fåberg sokn et eget formannsskapsdistrikt, senere Herred, før det ble en landkommune på 1900-tallet. Midt i Fåberg lå det en gard som het Hamarr litli, senere Hammer eller Lillehammer gård. Dette var et viktig sentrum i Fåberg med egen annekskirke, markedsplass, gjestgiveri og skysstasjon. I 1827 ble kjøpstaden Lillehammer opprettet rundt denne gården, og den ble skilt ut som en egen by i 1838. Byen hadde felles kommunestyre med Fåberg før de fikk eget bystyre i 1842.

Utover 1900-tallet vokste byen seg stadig større, og veksten skjedde etterhvert på omegnskommunen Fåberg sin grunn, med byggebeltene rundt bykjernen. Befolkningen ellers i Fåberg vokste også mye i denne perioden ettersom det ble bedre helsevesen, og nye arbeidsplasser i industrien og tjenestenæringen dukket opp. Nye tettsteder som Vingrom, Jørstadmoen og Fåberg vokste frem og det ble bygd mange nye boliger på fraskilt grunn ifra de mange gardene. Fåberg var i 1960-årene den mest folkerike kommunen i dagens Innlandet fylke, den var en viktig skog og landbrukskommune, samt en viktig skatteyter til Oppland fylke.

Etterhvert tok Fåberg initiativ til det som førte til at kommunene ble slått sammen i 1964. En meningsmåling om hva navnet på den nye felleskommunen burde være ble holdt, hvor flertallet av befolkningen stemte på Fåberg. Det nye kommunestyret i felleskommunen gikk også inn for Fåberg som navn på den nye kommunen. Dette ble senere overkjørt av statlige krefter som mente at navnet Lillehammer sto seg bedre internasjonalt og at navnet ellers kunne bli glemt.

I dag er Fåberg en del av Lillehammer kommune, men fortsatt en bygd som lever i beste velgående. Fåberg har et rikt foreningsliv, og huser institusjoner som Universitetet i Innlandet på Storhove, Jørstadmoen militærleir, Jørstadmoen skole, Norsk vegmuseum, Lillehammer bob og akebane i tillegg til flere bedrifter. Fåberg er også en stor reiselivsaktør med Jorekstad fritidsbad og idrettspark, samt Hunderfossen Eventyrpark. Fjellområdene i kommunen med Fåberg Vestfjell vest for Lågen og Mjøsa, og Fåberg Østfjell på andre siden tiltrekker seg også mange turister, og det har etter hvert blitt mange fritidsboliger, da spesielt på Nordseter i Fåberg Østfjell.